Velg riktig blåsemiddel

To operatører med samme kabinett og samme trykk kan få helt ulikt resultat — den ene stripper flaten ren i én omgang, den andre polerer malingen blank eller graver seg ned i grunnmaterialet. Forskjellen ligger nesten alltid i blåsemiddelet.

Tre egenskaper bestemmer: hardhet (klarer det å kutte belegget uten å kutte underlaget?), form (kantete korn skjærer, runde kuler hamrer og glatter) og kornstørrelse (grovt fjerner raskt og etterlater grov profil, fint gir jevn og fin overflate).

Tommelfingerregelen er enkel: velg blåsemiddel etter underlaget, aldri etter belegget alene. Et middel som er vesentlig hardere enn underlaget vil sette spor i det.

Navnet «sandblåsing» henger igjen, men vanlig sand hører ikke hjemme i noe moderne blåseanlegg. Kvartssand inneholder fritt krystallinsk silika, og støvet som dannes når kornene knuses gir silikose — en alvorlig og uhelbredelig støvlungesykdom. I Norge er det derfor i praksis forbudt å blåse med sand som inneholder mer enn én prosent fritt kvarts, og slik har det vært i arbeidslivet i flere tiår.

Alle mediene nedenfor er silikafrie alternativer. At knust glass er laget av silikater lurer noen — men glass er amorft, ikke krystallinsk, og avgir ikke det farlige kvartsstøvet.

Hva det er: knust, resirkulert glass, sortert i kornstørrelser.

Hva det gjør: kantete korn som skjærer effektivt gjennom maling, rust og gammelt belegg ved moderat trykk, og etterlater en ren flate med god forankringsprofil for nytt belegg.

Passer til: det meste — karosseri, stålkonstruksjoner, hengere, felger, maskindeler. Er du usikker og underlaget er stål, er glassgranulat som regel riktig start.

Se opp for: kornene knuses ved treff, så i friblåsing er det i praksis engangs. I kabinett med gjenvinning brytes det raskere ned enn aluminiumoksid og garnet.

Hva det er: små, runde kuler av glass.

Hva det gjør: runde kuler skjærer ikke — de hamrer. Resultatet er en jevn, silkematt overflate uten at det fjernes nevneverdig materiale — og hamringen pakker overflaten svakt sammen, en effekt industrien bruker med vilje (kulepening) fordi den gjør deler mer motstandsdyktige mot utmatting. Kulene overlever mange rundturer i et kabinett med gjenvinning.

Passer til: rensing og finish i kabinett — motordeler, aluminium, rustfritt, verktøy. Standardvalget når målet er «som ny»-utseende, ikke tung fjerning.

Se opp for: går det tregt, er fristelsen å skru opp trykket — da knuser du kulene fortere i stedet for å jobbe raskere. Trenger du å fjerne mye, velg et skjærende middel først og glasskuler til slutt.

Hva det er: syntetisk aluminiumoksid — i bransjen også kalt korund — nest etter diamant blant de harde standardmaterialene.

Hva det gjør: skjærer raskt og aggressivt, etsende profil, og tåler svært mange runder i kabinett før det er utslitt. Derfor er det arbeidshesten i mange blåsekabinett.

Passer til: hardt belegg, glødeskall, rust på solid stål, og oppruing før lakk, belegg eller liming. Der glasset gir opp, fortsetter aluminiumoksidet.

Se opp for: for hardt for tynne plater, aluminium du vil bevare og alt som ikke tåler spor. I myke metaller kan harde korn dessuten sette seg fast i overflaten — usynlig innstøping som senere kan ødelegge lakk eller liming, og som er grunnen til at aluminium heller får glass eller soda. Setter matt profil i det meste — det er hele poenget, men bare når du vil ha det.

Hva det er: et naturlig, tungt mineral.

Hva det gjør: hardere og tettere enn glass, så det skjærer raskere og gir en jevn, veldefinert profil. Utvikler lite støv, og kan gjenvinnes flere ganger i lukkede anlegg. Når et beleggsystem spesifiserer blåseprofil, er det ofte garnet databladet forutsetter.

Passer til: tykt industribelegg, glødeskall og konstruksjonsstål med profilkrav.

Se opp for: dyrere per kilo enn glass, og for aggressivt for tynnplate og myke underlag.

Hva det er: natriumbikarbonat i blåsekvalitet — grovkornet «bakepulver».

Hva det gjør: krystallene knuses ved treff, og det er selve knusingen som løfter belegget. Fordi soda er mykere enn aluminium, kan det fysisk ikke skjære i metall: malingen forsvinner, underlaget står urørt. Avfetter samtidig.

Passer til: krom, polert aluminium, tynnplate, forgassere, og alt der underlaget er mer verdt enn tiden.

Se opp for: sakte og engangs, og det etterlater ingen forankringsprofil — skal flaten lakkes etterpå, må den rues opp separat. Sodaen er vannløselig, så en grundig skylling tar den helt bort — men den MÅ tas før belegg, og avrenningen er alkalisk — hold den unna beplantning.

Stålsand og stålkuler er tungindustriens medier: svært holdbare og økonomiske i store, lukkede anlegg der de resirkuleres hundrevis av ganger. Krever et helt tørt system — fukt gir rust i både middel og maskin. Stålsand skjærer, stålkuler hamrer (kulepening).

Valnøttskall og andre organiske medier er myke og skånsomme — treverk, kompositt og lettmetall renses uten spor. De trekker til seg fukt, så lagre sekkene tørt; et klumpete organisk middel har mistet det meste av virkningen. En bonus: skallene suger til seg olje og fett, så skitne motordeler avfettes mens de blåses. Plastmedier brukes til lakk- og pulverlakkfjerning der underlaget ikke skal berøres i det hele tatt — typisk kompositt og deler som skal brukes om igjen som de er.

Sekkeprisen lyver om hva et blåsemiddel faktisk koster, for mediene lever helt ulike liv: aluminiumoksid tåler svært mange runder i kabinett — kornene sprekker og blottlegger nye, skarpe kanter i stedet for å bli sløve. Glasskuler klarer en god del runder ved riktig trykk. Glassgranulat brytes raskere ned, og soda og organiske medier er i praksis engangs.

Del derfor sekkeprisen på antallet runder middelet realistisk gir i ditt utstyr, så snur regnestykket ofte: det dyreste middelet i innkjøp kan være det billigste i drift — og omvendt. I friblåsing uten oppsamling er alt engangs, og da vinner billige engangsmedier som glassgranulat.

I et tørt blåsekabinett gjenvinnes middelet automatisk, støvet samles i avsug, og du velger medium fritt etter jobben — glasskuler til finish, aluminiumoksid til fjerning. Det er den mest fleksible løsningen for verkstedet.

Våtblåsing blander middelet med vann. Vannet binder støvet, demper slagkraften og gir en tett, jevn og karakteristisk fin overflate — særlig på aluminium og andre lettmetaller. Prosessen er skånsommere enn tørrblåsing med samme middel, og delene kommer rene og avfettede ut. Baksiden er at deler av stål må tørkes og beskyttes raskt etterpå, ellers kommer flashrusten før kaffen er skjenket.

Blåsing er blant de mest luftkrevende jobbene i et verksted, og det er dysen som bestemmer forbruket — jo større diameter, desto mer luft, og forbruket stiger raskt med dyseslitasjen. En kompressor som er for liten gir fallende trykk, ujevnt resultat og lange pauser.

Sjekk derfor blåseutstyrets oppgitte luftbehov mot kompressorens faktiske leveranse (FAD) ved arbeidstrykket — ikke mot motoreffekten. Og husk vannutskiller: fuktig luft klumper middelet og ødelegger resultatet.