Avfetting av metalldeler — fire metoder, og når du velger hvilken

Avfetting er å fjerne olje og fett fra en metallflate med kjemi og fysikk sammen: et middel som løser eller løfter fettet, og bevegelse, varme eller trykk som bærer det bort. Det er ikke det samme som å gjøre delen «ren nok til å se på». Målet er en flate der neste trinn kan feste seg.

Det neste trinnet er nesten alltid noe som er avhengig av kontakt med bart metall: lakk og pulverlakk, beising og passivering av rustfritt, fosfatering, liming, eller rett og slett montering av deler som skal sitte fast. Alle disse feiler stille på en fet flate. Belegget ser bra ut fra ovnen, og slipper et halvt år senere. Passiveringen blir flekkete der oljen lå. Limet holder på laboratoriet og ikke på delen.

Derfor står avfettingen først i enhver forbehandling — og derfor er den ofte det trinnet som får skylden når noe senere går galt, uten at noen sjekker om den ble gjort.

1. Metallet. Aluminium, sink og messing tåler ikke sterk lut — flaten etses og blir matt eller mørk. De trenger et mildt alkalisk eller nøytralt middel. Stål og rustfritt tåler sterkere alkaliske løsninger, og trenger dem ofte for å få bort inntørket olje. Ett og samme bad passer altså ikke til alt som kommer fra maskinparken.

2. Oljen. Tynn kjølevæske-emulsjon skylles lett av. Ren skjæreolje er seig og krever varme. Fett, voks og konserveringsmidler er verst, og trenger enten tid i et varmt bad eller mekanisk hjelp. Vet du hva som ble brukt i maskinen, vet du mye om hva som skal til.

3. Hvor skitten delen er. Et lett oljelag er én ting. Olje med spon i, sot fra herding eller inntørkede rester er en annen — da må avfettingen også flytte faste partikler, og valget faller på en metode med bevegelse: spyling under trykk eller et bad med sirkulasjon.

Spyling. Vaskemiddel spyles på delen under trykk, fra faste dyser i en maskin eller fra en håndholdt pistol i en kabin. Bevegelsen gjør jobben: strålen løfter fettet og tar med seg spon og partikler i samme runde. Med varmt vann er dette den mest allsidige metoden for verkstedet, og den eneste av de fire som også fjerner faste rester. Ulempen: strålen når bare dit den peker. Deler med dype hulrom må plasseres riktig eller snus.

Dypping. Delen senkes i et oppvarmet bad og får ligge. Enkelt, og badet når overalt — inn i kanaler og gjenger. Jo varmere badet er, jo kortere tid trengs. Ulempen er at et stille bad ikke flytter partikler; olje med spon i legger seg på bunnen og delen kan komme opp med rester på. Sirkulasjon eller ultralyd bøter på det.

Damp. Varm damp kondenserer på delen og renner av med lett smuss. Skånsomt, lite kjemi, og bra for komplekse former. Men bare for lett forurensning — tykk olje og fett gir dampen opp på.

Vibrasjon. Delen settes i svingninger som overstiger fettets vedheft, så det rister løs — uten kjemikalier. Interessant der utslipp og avfall er problemet. Men metoden fjerner det som sitter løst, ikke det som er inntørket, og den er ikke vanlig i et ordinært verksted.

Vaskemiddelet er ikke gratis, og det er heller ikke det brukte. Et bad eller en tank blir med tiden en blanding av middel, olje, spon og smuss som skal håndteres som avfall — med emballasje, transport og behandling. Kostnaden avhenger av hva slags kjemi det er, og hvor mye av den.

To ting holder den nede. Vannbaserte midler i stedet for løsemidler: mindre å deklarere, mindre å lufte ut, og badet kan brukes lenger. Og utskilling underveis: en oljeskummer som tar oljen av overflaten, og en sil som fanger sponet, gjør at samme tank vasker langt flere deler før den må tømmes. Det er den skjulte økonomien i en lukket vaskemaskin — ikke maskinen selv, men hvor sjelden den må tømmes.

Vær samtidig ærlig om grensen: et vannbasert bad har en levetid, og en tank som «fortsatt ser grei ut» kan være ferdig. Sett intervaller for bytte, og følg dem.

De automatiske delevaskerne vi fører er spylemaskiner med varmt vann: delene ligger i en roterende kurv, oppvarmet vannbasert vaskemiddel spyles fra faste dyser, og alt renner tilbake til en tank med sil og mulighet for oljeskummer. Det er metode én — spyling — pakket inn slik at den går uten operatør og gir samme resultat hver gang. Størrelsene går fra benkemodell til maskiner som tar flere hundre kilo per kurv.

Til fat og tønner finnes egne maskiner som vasker innsiden av 30–250-litersfat, ett eller fire om gangen. Og for den som trenger løsemiddel i stedet for vann — for eksempel til deler som ikke tåler fukt — finnes én trykkluftdrevet modell med servicetrommel.

Det vi ikke fører i dag, er dampanlegg, vibrasjonsavfetting og manuelle høytrykkskabinetter. Trenger produksjonen din det, sier vi fra.

Feil middel på feil metall. Den vanligste feilen. Sterk lut på aluminium gir en matt, grå flate som ikke går bort. Les databladet til middelet — det står hvilke metaller det er laget for.

Skylling. Rester av vaskemiddel på delen er like ille som rester av olje for det som kommer etter. Skyll med rent vann der prosessen krever det, og tørk.

Lynrust. En avfettet ståldel er bar og våt. Den kan begynne å ruste innen timer. Tørk, og legg på beskyttelse hvis den ikke går rett videre.

Kaldt bad. Nesten alle vannbaserte midler er laget for å virke varme. Et bad under arbeidstemperatur gir lengre tid og dårligere resultat, og fristelsen blir å øke doseringen i stedet for temperaturen. Ikke gjør det — følg databladet.

Deler som skjermer hverandre. I kurv eller bad: ligger delene tett, blir flatene mellom dem aldri truffet. Legg i ett lag, og snu deler med hulrom slik at de tømmes.